Simen Sætre skriver fengslende om forbrytelse og straff, men først og fremst om den viktige TVILEN
Jepp, jeg er gammel nok til å huske den nifse, duknakkete seriemorderen Arnfinn Nesset. Jeg er også "ung" nok til å måtte bekjenne meg relativt oppslukt av guilty pleasure-bølgen som kaller seg true crime, og som forfatteren av denne boka signaliserer en tydelig avstand fra. For Simen Sætre vil ikke underholde. Han har brukt år av sitt liv på å komme til bunns i hva som egentlig skjedde på Orkdal i årene før Nesset ble mistenkt, tiltalt og dømt. For ikke å snakke om tida før og under rettssaken. Hvordan gikk man fram for å høste sine tilståelser? Hva er tilståelsene egentlig verdt? Sætre har til og med pratet med Nesset selv. Han har tvilt seg fram, tilbake og videre, og - motsatt juryen som felte Nesset den gangen - er han i tvil. Det var jeg også etter å ha lest denne boka. Anbefales!
Unni Kasteng-Jakobsen
Meieriet bibliotek
Om boken
I bygda Orkdal sent på 1970-tallet oppstår det rykter blant de kvinnelige sykepleierne om at bestyreren på sykehjemmet blir sett med sprøyte i nærheten av de eldre når de dør. En fortrolig gruppe av sykepleierne snakker sammen om det. Tanken er i begynnelsen for utrolig, men nye hendelser gir den næring, og de begynner å holde øye med bestyrer Arnfinn Nesset i hemmelighet. De leter etter bevis, og er samtidig livredde for ham. Hvis mistanken er sann, er sjefen deres en farlig drapsmann. Når radiomeldingen om at den betrodde bestyreren, aktiv i musikklivet og den lokale menigheten, er arrestert, tror mange først at det må være en feil. Simen Sætre har skrevet en banebrytende true crime om 1980-tallets mest omtalte drapssak i Norge. Arnfinn Nesset ble i 1983 dømt for å ha forgiftet og drept 22 eldre mennesker på sykehjemmet han var bestyrer for i Orkdal. Og han er jevnlig på lister over verdens verste seriemordere. I alvorlighetsgrad kan saken i nyere norsk historie bare sammenlignes med terroraksjonen i 2011. Det finnes likevel ikke noen samlet fremstilling av saken i bokform. Sætre har hatt innsyn i alle etterforskningsdokumenter av Nesset-saken – et materiale som offentligheten ikke har fått innsyn i tidligere, og som bringer ny innsikt i saken og setter den i et annerledes lys. I samtalene med etterforskerne går Nesset først langt i å beskrive livet sitt, også drapene han erkjenner å ha begått, og spekulerer i motiver for dem. Han beskriver en «trang til å drepe» som skal ha oppstått i ham, og gir utslag i fysiske reaksjoner som svette og hjertebank. Han tar på seg drap på langt flere mennesker enn han fysisk kan ha begått. Før rettssaken trekker han imidlertid alle tilståelsene. I retten hevdet han at han ble presset i avhørene og ikke turte annet enn å tilstå. I en omtale av Nesset-saken tjue år senere, i 2002, skrev Adresseavisen at «ingen har løst gåten Arnfinn Nesset». Tross alle spekulasjonene ble det aldri forstått, eller forklart, hvorfor Nesset skulle ha begått drapene. Et annet element av denne gåten er at Nesset ble dømt på indisier. Han var i besittelse av giften curacit, etter eget utsagn for å avlive hunden sin og naboens mår, men det fantes aldri noe teknisk bevis som kunne slå fast at han hadde begått de 22 drapene. Denne boken er et forsøk på å løse «gåten Arnfinn Nesset».