Gjentakelsen
Vigdis Hjorth
Trenger vi egentlig denne gjentakelsen?
Jeg elsker Vigdis Hjorth; det elegante, hektiske språket, den alltid like relevante samtidstematikken tett (!), men samtidig subtilt koblet til levd liv, og til slutt dramaet rundt hennes egen biografi rundt nesten hver eneste utgivelse. Også denne gang skriver hun godt med et tema som brenner, og jeg leser romanen i et eneste jafs. Men altså; hvor ble det egentlig av det subtile? Overgrepshistorien formidles mer insisterende enn tidligere, og nettopp dette gjør meg nesten for første gang usikker på prosjektet. Det oppleves sterkt når fortelleren sier: "Hvorfor skriver jeg du når jeg mener jeg?" Men samtidig: Hva gjør denne vendingen med det skjønnlitterære rommet leseren trenger å boltre seg i for at det skal oppleves som - tja.. en roman? Den som leser, finner det muligens ut;)
Unni Kasteng-Jakobsen
Meieriet bibliotek
Om boken
Gjentakelsen er en rå og heftig framstilling av ungt liv. En voksen kvinne ser tilbake på seg selv som 16 år gammel jente, hun gransker en sentral hendelse fra oppveksten. Gjentakelsen handler om å kysse for første gang, å skulle gjøre det for første gang, å drikke og kjenne rus i kroppen, på fest hos noen gutter i et rekkehus i Oslo. Å løpe til Ullevålseter for å forberede seg til maraton, å kjenne en enorm sult og tørst. Hele tida vokter mor over jenta som en hauk. Far holder seg i bakgrunnen. Fars avstand er påtakelig, mors kontroll er uhørt. Det er hemmeligheter i familiens hus.